Hotel Baltic

Hilda S. stanser under en ensom lyktestolpe. Kofferten hviler i snøen mens hun snurrer skjerfet rundt hals, munn og nese. Pusten går raskt ut og inn i fuktige masker av ull. Hilda S. springer videre i mørket langs landeveien. Her slapp bussjåføren henne av for noen minutter siden. Med et stivt nikk åpnet og lukket han dørene for den siste passasjeren. Prikkende fingre holder rundt kartet med hotellets adresse. Desemberkulda setter stifter i nylakkerte negler, også gjennom hanskene. Selve kuldefølelsen er ikke ny. Det nye for Hilda S. er at hun på julaften ankommer en taus, tsjekkisk landsby. Full av forventninger kikker hun opp på skiltet som lyser mørkt gult: Hotel Baltic.

***

Det er biografien Hilda S. er i ferd med å avslutte, som har ført henne hit. Hun prøver å samle trådene i livet til den tsjekkiske forfatteren K.K. I ruinene etter en brann i Praha sentrum, det er allerede femten år siden, ble det funnet en rekke bokmanuskripter. De kunne ledes tilbake til mannen som bodde ulovlig i kjelleren. Han, i dag verdenskjent som K.K., gikk nokså ubemerket gjennom livet, og forlot det like ubemerket. Foreløpig har verken Hilda S. eller noen annen klart å finne ut når og hvor K.K. endte sine dager. I etterlatenskapene hans ble det også funnet en gammel Bibel. Forgylt og i kraftige skinnomslag. Den hadde flere stygge riper både foran og bak, på tvers og på langs. Disse kunne ikke brannen klandres for. I tillegg var flere av de skjøre sidene blitt revet eller skåret ut. Juleevangeliet. Det var imidlertid noe ganske annet som fikk Hilda S. til å reservere et rom med balkong og kakkelovn på Hotel Baltic. Et postkort midt i Apostlenes gjerninger:

Julaften 1958

Gode venn! Kom frem for én time siden. Hadde ingen forventninger til hotellet (særdeles prisverdig, se bildet av ”Baltic” på forsiden). Er forbauset over det stilfulle lintøyet og serviset. På rommet har jeg også en kakkelovn helt for meg selv, i nydelig lys grønnfarve. Hadde det vært sommer og varmt, kunne jeg ha sittet og skrevet på den store balkongen med utsikt mot noen gamle ruiner, formodentlig stammer de fra romertiden. Ganske nytt møblement, ikke av det rimeligste. Skal kjenne etter om ryggen er venn med madrassen (fremdeles ikke helbredet etter hekseskuddet i mai) før jeg leter frem pennen nederst i kofferten. Innen den tid har nok kirkeklokkene (det må vel være en kirke her et sted?) ringt julen inn.

Hvem hadde skrevet postkortet? Og til hvem? Kortet hadde verken mottaker eller avsender, ingen adresse, ikke frimerke. Det var aldri blitt sendt. Hadde K.K. skrevet det selv og ikke rukket å poste det? Hadde han vært på Hotel Baltic julen 1958? Ingen hadde klart å identifisere håndskriften. Den kunne ha tilhørt K.K, og den kunne ha tilhørt en forfattervenn av ham. Eller det kunne rett og slett ha fulgt med ved en tilfeldighet da Bibelen ble kjøpt. Et stempel i K.K.s Bibel hadde ledet Hilda S. til et antikvariat i Praha. Eieren, en skallet mann med fettbelagte brilleglass og hviskestemme, hadde selv fått Bibelen i hende. Han hadde løftet en tung bok ut av en skuff under disken og bladd møysommelig i den:

– Det var herr M., en av mine faste kontakter gjennom en årrekke, som leverte den hit. Ja, her står det: ”Mottatt 6. januar 1959. Gjenglemt av hotellgjest på Baltic, identitet ikke oppgitt. Solgt 17. januar 1959.” Han hadde smekket boka igjen og begynt å nyse i støvskyen.

– Hvem er denne herr M.? Lever han ennå? Hilda S. hadde følt hun var på et viktig spor og ventet utålmodig på mannens svar. Han pusset nese og briller med et rutete lommetørkle.

– Han var en gang sjefsoverlege og direktør på et sanatorium her i byen. Et skrekkelig sted. Da sanatoriet ble nedlagt etter krigen, åpnet herr M. det lille hotellet ute i periferien. Etter alt jeg vet, driver han det fremdeles, såfremt han ikke har mistet synet helt. En pasient angrep ham med syre.

Mannen hadde deretter holdt Bibelen opp mot det sparsomme lyset. Han studerte den med sammenknepne øyne:

– Se på det flotte bladgullet. At Juleevangeliet mangler, forringer ikke verdien. Denne Bibelen bærer i seg en historie. Se på disse dype sårene i skinnet, stakkars. Den kan ha ligget oppslått, med fjeset ned uten å få puste, på et nattbord eller noe. Han rynket brynene.

***

Årvåken åpner Hilda S. dørene inn til Hotel Baltic. De svarte og rustrøde jernbeslagene jamrer seg. Det er mørkt der inne. Hun må først opp en bratt steintrapp som ikke gjengir lyden av skrittene hennes. På toppen ligger en stor løve i bronse og registrerer den enslige gjestens ankomst. Løven har et åpent hulrom på ryggen. Idet Hilda S. titter oppi hulrommet, piler tre mus opp av det og forsvinner inn gjennom en dørsprekk. Sprekken er nokså vid, en katt eller mellomstor hund ville også ha kommet seg ubemerket inn. Det er et speil på nedre del av døra, slik at vedkommende innenfor den kan se når noen ankommer hotellet. I speilet skimter Hilda S. en kontorpult med en mannsskikkelse bak. Hun ser ikke noe hode, bare en mørk ullgenser i en korpulent overkropp, omgitt av tobakksrøyk. Et fjernsyn sender ut støtvis gnistring og lave kvinnestønn. Hilda S. svelger tungt og tar et bestemt tak i kofferten, baner seg vei inn til resepsjonen med hele høyre side av overkroppen. Hun skvetter bakover ved synet av mannen. To øyne, som nærmest er smeltet sammen til ett, forsøker å fange henne. Hele mannen er rødflammete og pløsete. Han holder en nøkkel høyt i været. – Velkommen, Hilda S. Hun ser unnvikende ned i det sprukne flisbelagte gulvet. Det ligger muselort i fugene. Fingrene deres berører hverandre ikke når hun tar tak i nøkkelen med nummer 24. – Opp trappa, inn til venstre, sier mannen og snur ryggen til.

***

Rom 24 har høye, doble dører, de innerste av glass. Hilda S. skynder seg å låse med det samme hun står innenfor. Kofferten plasserer hun ved den ene sengefoten. Ja, det er hele fire senger på rommet, men bare den ene er oppredd. Lintøyet er glatt og velduftende. Det ligger en bit sjokolade i gullpapir på putetrekket. Hun vrenger ut den brune biten, tygger og svelger. En bitter ettersmak. Så får hun øye på bordet som er høytidelig dekket. Festmåltid for én person. Linservietter, krystallglass, sølvbestikk, messinglysestaker med høye, ekte talglys. Stilfullt, akkurat som mannen på postkortet hadde beskrevet det. I hjørnet ved siden av den oppredde senga står den grønne kakkelovnen. Kald. Det er ingen varme på rommet. Hilda S. beholder alle klærne på, åpner kofferten, starter PC-en, håper å få tilgang til verden. ”Ingen nærliggende trådløse nettverk”, forteller PC-en. ”Ingen nettverk tilgjengelig”, forteller mobiltelefonen. Hilda S. åpner dørene ut til balkongen for å finne dekning. Resultatløst. I mørket ser hun omrisset av ruinene i bakgården, som ligger delvis under snø. På vei inn fra balkongen snubler Hilda S. i noe hardt. Hun bøyer seg ned og føler en kald flaskehals mot fingertuppene. Portvin, leser hun på etiketten etter å ha skrapet bort det tynne islaget med de nylakkerte neglene. Burgunderrøde. Hun leter i de høye skapene og dype skuffene etter en vinopptrekker. Idet hun åpner skapet nærmest inngangsdøra, setter hun i et skjærende skrik og tar seg til ansiktet med begge hender. Skapet rekker nesten helt opp til taket. Det er trengsel i hyllene. De er fulle av falker i alle størrelser. Noen er utstoppede, andre er utført i bronse. Vingene er lukket. Øynene også. De sover, tenker Hilda S. og tar forsiktig på en av de minste som sitter lent mot en større. Kroppen bak fjærdrakten er iskald, akkurat som kroppene til bronsefigurene. Hilda S. ler av seg selv, ler fordi hun lot seg skremme. Hun lukker falkene inn igjen.

***

Hilda S. bestemmer seg for å gå ned i resepsjonen og spørre etter en vinopptrekker. Samtidig kan hun bestille julemiddag. Hun låser rom 24 og blir stående å lytte bortover i den mørklagte gangen. Tunge skritt høres i andre enden, etterfulgt av en famlende nøkkel. – Hallo? nesten roper Hilda S. Vedkommende svarer ikke eller hører ikke. Forsvinner lydløst. Først blir Hilda S. lettet over at det er flere hotellgjester her, men hva om det bare er mannen fra resepsjonen? Hun går ned for å se etter ham. Først da hun er halvveis i trappa, ser hun at lyset har gått i hele bygget. Eller blitt slukket? Døra med speilet står ikke lenger på gløtt. Den er låst. Det samme er døra det står ”Kjøkken” på. Ingen matlukt strømmer ut noe sted. Det er helt stille. Også lyden fra fjernsynet er borte. Og musene. Hilda S. vil gå helt ut for å se etter andre mennesker, og kanskje attpåtil en restaurant. Ute snør det tett og vinden har økt i styrke. Hilda S. trekker kåpekragen over ørene og knytter skjerfet på ny. Det svir når snøfnuggene treffer øynene. Strømmen må ha gått i hele landsbyen. Heller ikke Hotel Baltic lyser lenger i gult. Først nå legger Hilda S. merke til kirken langt der borte. Ingen klokker ringer. De spredte husene i området virker ubebodd. Noe gir etter når Hilda S. lener seg inntil husveggen: en smal dør. Hun går inn og kjenner seg igjen i hotellets bakgård takket være snøen som lyser opp mellom restene av ruinene. … formodentlig stammer de fra romertiden ... Har K.K. vært her? Akkurat her? Alene på julaften? Hva om han ikke var her i 1958, året postkortet ble skrevet, men i 1959? Spørsmålene til Hilda S. avledes av en merkelig statue som sitter inntil steinruinene, en bjørn med et fat av snø foran seg. Hun graver den ene hånden ned i fatet og støter mot en løs gjenstand. Med begge hender løfter hun opp … en fotball? En hodeskalle. Den faller dumpt i snøen og triller under en busk.

***

Hilda S. er raskt tilbake på rom 24. Jager bort følelsen av frykt. Hodeskallen må hun undersøke nærmere i morgen, når det blir lyst. Hun krøller sammen avispapiret fra flyet og legger det i kakkelovnen for kortvarig lys og varme. Tenner på med fyrstikkene hun finner i nattbordsskuffen, oppi et askebeger det er gått flere skår av. To sigarsneiper ligger igjen i kanten. K.K. hadde vært sigarrøyker, men Hilda S. tenker ikke å analysere disse sneipene nærmere av den grunn. Hun blir lykkelig når hun oppdager at portvinen lar seg åpne uten opptrekker. Det er ingen vanlig kork på den. Det går ikke mange sekundene før hun sovner av de beroligende dråpene.

***

Hilda S. er våken, men øynene er lukket. Papiret i kakkelovnen er for lengst blitt vektløs aske. Syre brenner i øynene til Hilda S. Armer og føtter er bundet kyndig fast med levninger fra et sanatorium. Hun har en strømpe i munnen, hudfarget nylon. Hun kjenner den kanskje ikke igjen, vet ikke at det er hennes egen. Hun er naken. Øynene er fortsatt lukket. Ingen kan se om de bærer bønner i seg. En mann står rett over henne. Han har på seg en frakk av fuglefjær. Med tålmodige hender smører han inn hele Hilda S. med noe som lukter sterkt. Av olje og krydder. Menneskekroppen på lintøyet prøver å snu hodet vekk. Som om det nytter. Talglysene på bordet er tent. De brenner pent i de blanke stakene. Mannen med fuglefjærene trekker opp en flaske portvin. – Nå kan dere gjøre dere klare der inne, sier han og går mot det høye skapet nærmest inngangsdøra. Han åpner begge skapdørene samtidig, i en og samme bevegelse. Ut flyr en sverm av falker som fyller hele rommet fra gulv til tak. De blir hengende i lufta i flere sekunder. De stivner til i angrepsposisjonene. Falkemannen setter seg ved bordet. Bretter ut linservietten. Han hever kniv og gaffel og kikker i taket. Idet begge sølvskaftene treffer bordplaten så porselenet skingrer, styrter falkene seg glupsk over byttet. De hakker ut fileter av den magre kjøttkroppen, frakter dem omhyggelig i nebbene og legger dem på mannens tallerken. Han drikker først et glass portvin.