På låven sitter Nissen og klør seg. I kanten der lua strammer og håret ligger svett til skallen som knaker. Hva skal han legge under juletrærne til det norske folk i år? Han begynner å gå utålmodig i ring rundt enebærbusken og sparker irritert mot stammen. De norske barna var misfornøyd med treskoene han spikket til dem i fjor selv om Nissemor fylte dem med hjemmelagde kamferdrops og soltørkede syltelabber. Gående fletter nissen skjegget med bøyd tyrenakke. Nissemor koker knoke på primus og krydrer med laurbær. Duften fyller låven. Nissefamilien blir kvalm av risgrøt og er allergisk mot mandler. Det minste nissebarnet ble kvalt av en marsipanpølse allerede tidlig i oktober. Sjokoladekamuflasjen lurte lille Nisseguri. Satan ta Nidar. I år vil Nissefar gi menneskene noe som aldri har ligget under en furu, gran eller edelgran i bånd og papir.På den gamle låven som ikke er blitt begått av mennesker siden krigens dager, kjente Nissemor noe hardt mot ryggen den kvelden hun hadde båret inn resten av veden og vasket tak og vegger med furunåler. Med blodsprengte hender og flis i høyre slikkepott gravde hun en radio fram fra sengehalmen. Radioen våknet straks til liv og har siden den gang gitt nissefamilien et bilde av menneskenes verden; av hvordan de lever og dør, hva de allerede har og hva de ikke har. Den ga Nissefar gode julegaveideer. Etter å ha gått rundt enerbærbusken helt siden Nisseguri falt om i vedskjulet med en marsipansnabb i neven, plystrer Nissefar på Rudolf tidlig om morgenen den første søndagen i advent. Rudolf kommer løpende på ustø føtter og lyser opp idet Nissefar kaster tomme strisekker opp i sleden. Han blir fort blekere om nebbet idet Nissefar sier de skal til Afghanistan. Nisselars på åtte vinker dem av sted med forventning i blikket. Nissemor sender med en boks krumkaker og en stor lerke lykkedram. Og trykker et vått kyss inn i nissebarten.
Himmelen er blå og deilig å kjøre på selv om Rudolf og Nissefar må myse mot det skarpe lyset. Det er stjerneklart den kalde natta de passerer Betlehem. De vil gjerne overnatte der, men det er ikke plass til dem i stallen, beklager tre vise menn: “Vi forbereder nemlig en fødsel”. Når Rudolf og Nissefar sultne og søvnløse omsider nærmer seg Afghanistan, blir sikten dårligere. Før den blir enda dårligere enn den var for bare en time siden. Rudolf løper i sikksakk mellom skyene og begynner plutselig å hoste til lungene slår knute på seg. Skyene er sint kruttrøyk. Den svartskjeggete oppsynsmannen i flytårnet rapporterer om 1 stk reinsdyrselvmordsbomber og 1 stk nisseselvmordsbomber som lander i en allerede pløyd landsby. Nissefar rister av seg skrekken og tar en god slurk av lerka. Rudolf skjelver og ligger utmattet med hodet hvilende på den eneste grønne flekken i mils omkrets. Nissefar skjønner han må klare seg uten den ellers så trofaste hjelperen. Han legger strisekkene over skuldra og trasker målbevisst i vei, akkurat som da han og Nisseguri gikk for å plukke multer i fjor høst. De hadde hatt kakao på termosen og den andres hånd i sin. Tre dager senere kommer han slepende tilbake til Rudolf med tre fulle sekker. Han åler seg i smerte langs bakken og drar ikke bare på julegavene, men også på det ene beinet. Tre tær er borte, deriblant Storegubben. Det er like før han gir opp, men gavene må fram. I år er det viktigere enn noen gang.
Trygt hjemme på låven igjen hjelper Nisselars til med å pakke inn klasebombene pappa har plukket i Afghanistan. Sammen tar de klasene fra hverandre. Det blir pakker til alle. Nissefar sier de må være forsiktige og surre på båndet med silkehansker. Nisselars synes bombene er gode og glatte å ta på.
Endelig er ventetida over. Julaften er her og norske familier får plassert hver sin militære smellbonbon under furua, grana eller edelgrana. Etter at ribbe og julepølse er skyllet ned med øl og akevitt, og mormor har hengt kjøkkenhåndkleet til tørk på komfyrdøra, er det klart for kveldens høydepunkt: pakkene fra Nissen. Minstejenta er sprekkeferdig av nysgjerrighet. I oppstemthet må hun løpe på do å tisse først. Alle smiler av henne, mens de selv prøver å kle av gavene med øynene. Drønnet fra kloakkrøret forsvinner inn i lyden av et kjempesmell som lyser opp himmelen sterkere enn tusen Betlehemstjerner. Knasende glass fra vinduer og lyspærer legger seg som havsalt på mormors persiske tepper. “Nabohuset er borte”, måper mormor mot den tomme nabotomta. Plutselig høres et skrik fra loftet. Det er Jesusbarnet som ikke ble tatt ut av esken med “Julepynt” i år. Men den fortvilte barnestemmen trenger seg gjennom både silkepapir og papp: “Det er helt greit med fyrverkeri, men det kan da ikke være nødvendig å sprenge hele det glade julebudskapet i lufta?” Familien nede i stua rekker ikke å tenke ut hva dette glade julebudskapet består i, for i samme øyeblikk ramler Nissefar inn døra. Det ene brilleglasset er knust. Kanskje har han snublet i en kongle på trappa. Kanskje skjedde det under landing i Afghanistan. Eller kanskje var det han som smellet først ble var og dermed kunne regnes som dets rette far? Han stirrer kulerundt og flakkende fra den ene til den andre, og hever sin grøtete røst: “Dere tror vel ikke jeg vil ta livet av dere gode nordmenn på grunn av en marsipanpølse fra Nidar?” Juleselskapet vet ikke hva det skal tro, og lytter heller oppmerksomt uten å si noe. “Jeg våget livet da jeg skulle samle klasebombene, men mistet bare tre tær. Deriblant Storegubben”. Sannheten er at han ville skremme det norske folk for å hevne Nisseguri og for at han selv skulle få oppmerksomhet. I konkurranse med alle nissene som opererte i landet og utlandet, måtte han ty til ekstreme handlinger for å få sine fem minutter i rikskringkastingen. “Dere må ikke åpne gavene!” advarer Nissefar. Minstejenta gråter og klamrer seg til farens kne. Nissefar krymper seg sammen og vikler forsiktig en glitrende gullengel av en gren på juletreet. “Fredelig jul”, hilser han juleselskapet og svinger opp loftstrappa etter å ha lukket døra bak seg. Han legger seg opp i esken med “Julepynt” der Nissemor, Nisselars og en musespist dorullnisse venter på ham. Og Jesusbarnet som sovner når gullengelen kryper inntil det. Josef og Maria er også der, men de ligger i en bærepose i en eske det står “Loppemarked” på. Nede i stua fylles glassene på nytt og bordet dekkes med goro, fattigmann og sirupsnipp. Under treet ligger Nissefars siste julegave som skulle avrunde den siste julefortellingen. Men denne gaven kommer fra Afghanistan og hører ikke hjemme i den norske julefeiringen. Den vil bli sendt uåpnet i retur. Nå som det er julaften og alle skal være snille mot hverandre, får den ligge i fred under en beskyttende arm av barnåler og englehår. Deilig er jorden i Norge.
Klasebombe fra våpenprodusenten Textron
