……..en intens, ustoppelig during rett i nærheten av hodet et sted, først som del av en drøm: “ligg stille, vi skal bare bore bittesmå hull i kroppen din… en videreføring av det gamle hullkortsystemet”, mer boring og during, deretter et grep om realitetene – en mobiltelefon, der åpningsbildet gir et lysende møte med Marjory Stewart Baxter og informasjon om vår tidsregning, 08:32 23-des-06.”Hei Maria… Maria?”
“…mm…”.
“Det er mamma… sov du?”
“…mm…”
“Åja…unnskyld…men, trodde du var på jobb…jeg har prøvd å ringe deg noen ganger, du er jo så opptatt bestandig…ja, alle er vel det nå …ville bare forsikre meg om at du kommer i morgen. Men bare sov videre, du… hvis jeg ikke hører noe, regner jeg med at du kommer sånn ved femtida i morgen. Som avtalt. Vi ses, Maria!”
“…mm…….”
Avslutt samtale. Og igjen mørke.
Maria ligger på gulvet og ser på gyngende, bleke lysfelt mot en stor tom vegg. Rommet ellers ligger i et blågrått halvmørke. Overgangen fra kaotisk drøm føles befriende. Selv om hodet verker og kroppen ennå er utenfor kontroll. Med ryggen mot det kalde gulvet – ground zero – kan alt uansett bare gå oppover.
Dempet lyd av gatetrafikk trenger etter hvert gjennom, fra et sted langt borte. Hun reiser seg sakte, går mot lyd- og lyskilden. Snøen faller tett over Schweigaardsgate, vinden leker med julebelysningen og lager et svingende skyggeteater i leiligheten. Sittende i den lave, brede vinduskarmen gjør Maria et forsøk på å huske gårsdagen og natta, men blir bare kvalm og svimmel. Med hendene mot det kalde vindusglasset kommer det der ute litt nærmere, uten på noen måte å bli tydelig. Snøen legger heldigvis en mild demper på alle skarpe lyder. Maria er hjemme. Men hjemmefølelsen er ikke etablert i rommene. Hennes få eiendeler ligger i pappesker og poser. Det siste døgnet har andre ting enn hjemmehygge stått på programmet. Men ingen kan lenger nå henne. Ikke her. Tanken virker beroligende, men det gir ingen endelig, stor trygghet – det er for mange hvite flekker på kartet. Maria må også korrigere seg selv – selvfølgelig kan noen nå henne, om hun sjøl vil. Hun finner mobiltelefonen i en lomme, Marjory lyser: 15:46 23-des-06. 5 ubesvarte anrop og 7 tekstmeldinger. Alt slettes. Hun ser ned på gata igjen, som for å slippe unna. Det er ikke lett. En kvinne løper over Harald Hardrådes plass og faller. Maria husker “I love the sound of breaking glass”, fra mange år tilbake, hun husker en klebrig smerte ved det venstre håndleddet, noen timer tilbake, og hun får et intenst ønske om at noe annet skal komme inn og ta over. Noe bedøvende, overdøvende. For eksempel jul.
Grønlandsleiret i mykt hvirvlende hvitt. Gatelykter, butikkvinduer, mennesker, biler, busser og snø, dette kunne vært mer enn nok. Men Maria leter etter noe større, fantastiske tilbud, lykke, evig liv, juleøl, glitter og svingdører – Oslo City. På handlelista står utydelig formulerte håp om smertelindring, virkelighetsflukt – og gave til mamma. En eneste julegave, som skal være håndfast, leveringsklar, litt dyr og skinne av omtenksomhet.
I for stor jakke, lue ned i øya og med en gammal, slitt ryggsekk på ryggen går Maria til minibanken ved inngangen til kjøpesenteret. De som står foran henne i køen beskytter tasting av koden litt ekstra. Selv blir hun stående noen sekunder før de fire tallene kommer ut av fingrene og en liten bunke sedler kommer ut av luka, passersedler til fellesskapet. Hun er inne i varmen, og flyter straks inn i bane med annet løsøre – klær, klær, klær, slips, sokker, cd-er, vesker, hansker, klær, sko, pc-er, solbriller, parfyme, klær… den selvfølgelige, overveldende mengden, den ustoppelige strømmen, forførende nært og ubegripelig fjernt. Ting. Ting som ikke lar seg skille fra hverandre, de glir over i hverandre, griper inn i hverandre, gir fra seg små elektriske støt ved berøring. Hun skjærer ut av runddansen, mister retningen, må hvile på en benk sammen med to gamle menn.
Kaffe på Stockfleths. Et kjent og varmt holdepunkt midt i kaoset. Maria dingler med beina fra høy krakk, spiser melkeskum med kanel og sukker, det første måltid på veldig lenge – og hun skjønner at det meste er som før. Det ugjennomtrengelige er fremdeles like ugjennomtrengelig. Etter siste kaffeslurk tar hun rulletrappa ned i kjelleren, går inn på ICA og finner en handlevogn. Hun sparker fra, henger på, og navigerer i myke svinger rundt reolene, på hjemmebane. Plukker ned to kartonger hvite stearinlys, 6 juleøl, en kilo appelsiner, en marsipangris og en boks pepperkaker. Sekken er halvfull og jula rykker nærmere. Det hele kunne sett ut som en alminnelig handletur om ikke securitasvakta på vinmonopolet hadde tatt ansvar. En hånd blir lagt på Marias skulder idet hun er på vei inn blant funklende flasker. Tanken var å kjøpe akevitt, men det forblir bare en tanke. En kvinne i uniform gir henne enkel, lettfattelig beskjed om å gå ut. “Til ditt eget beste, god jul”. Omtrent samtidig blir den kontinuerlig fjernt ringlende julemusikken fra ingen steder bytta ut med en live-opptreden av små barn som synger skjærende “deilig er jorden”. Maria føler seg fjern, utilregnelig og langt utafor sammenhengen, derfor er det greit å bli vist til utgangen, men jorda er ikke deilig, den er salta og sølete, som på Jernbanetorget en lille julaften.
37-bussen redder henne to holdeplasser tilbake til vinterland. Setene helt bakerst er reservert slitne sjeler og hun er ikke aleine i dag. Ved passering av Bussterminalen får hun en intens invitasjon tungt inn fra venstre “Vil du bli med meg hjem?” “Nei takk, det passer ikke, jeg må kjøpe en julegave.” “Julegaver er oppskrytt. Du kan pirke ut gullet i tenna dine og lage en miniatyrmodell av Taj Mahal. Men det blir aldri bra nok. Kjøp badeskum!” Maria kjøper en stor flaske gyllengult badeskum på Nille i Smalgangen, og forstår med hele kroppen at denne handleturen nå er avslutta. Returen over Grønlandsisen starter i langsomt tempo, men blir tidlig avbrutt: “Hei, Maria!” En stemme tar tak i henne ved hjørnet til Mandallsgata. En arm over skuldrene og et blikk veldig nært …Christian, hennes tidligere nabo. “Åssen går det i Gamlebyen? Det ser ut som du trenger en øl!” “Ja, det gjør jeg nok…” Maria skjønner at hun uansett ikke orker å gå lenger enn til nærmeste pub. Hun søker mot det innerste mørkeste bordet – vil helst sove. Men Christian kommer med to juleøl og er fremdeles like interessert. Han sitter midt imot, hun er fanga, og hun mobiliserer en kjent taktikk, tull&tøys, i fortellinga om sirkus Oslo City og om utkasting fra polet. Christian ler, men er ikke overraska. “Jeg støtter den securitasvakta, det ser ut som du burde ta juleferie, ja. Hva er det som har skjedd?” “…nei, har vel vært på julebord… eller noe sånt…” “Asså, Maria, det ser ut som du har rømt med et omreisende julebord!” Hun smiler. Og innrømmer at hun kanskje har bomma på noe – noe hun ikke har helt oversikt over, men verre: hun har ikke kjøpt særlig bra julegave til den eneste hun skal kjøpe julegave til. En flaske akevitt burde hun i det minste kunnet tatt med hjem i morra. De drikker øl, og mere øl. De snakker om gamle dager og ufarlige ting. Før de skilles igjen roter Christian i sine handleposer og rekker Maria en hel, skinnende flaske Løitens Linie. Han har allerede en hjemme – det blir altfor mye drikking allikevel.
Resten av veien hjem blir overkommelig. Trappene opp til 4. etasje går allikevel tungt. Men når døra slår igjen bak henne, er Maria litt mer hjemme enn forrige gang hun var i denne leiligheten, for en evighet av 5-6 timer siden. Det gir plutselig litt ekstra energi. Hun går inn på det mørke badet, skrur opp krana til badekaret. Gult badeskum forsvinner ned i fossende varmt vann. Med to tomme bæreposer går hun ned alle trappene igjen. Blant kjellerbodene finner hun et par som ikke er låst, og fyller posene med ved. I tillegg brekker hun opp et par gamle pinnestoler hun aldri har likt. Det blir en pen haug ved peisen og det blir snart et bål som reflekteres i de mørke vinduene. I mangel av annen belysning plasserer Maria stearinlys overalt, i glass, tomflasker, på peishylla, i vinduskarmen, på gulvet. På badet. Hun kler av seg, skrur igjen det rennende vannet, blir stående en stund å se på seg selv. Speilet er gammalt og krakkelert, men forteller allikevel nok. Maria gjør en nøktern oppsummering av blåmerker, kutt og skrubbsår, som en obduksjonsrapport, og senker seg ned i varmt vann og hvitt skum. Dunkende svie, behagelig oppmykning, nytt liv.
Kjøkkenet er et mørkt rom som Maria knapt har vært inne i. Hun leter seg fram til kjøleskapet for å sette i kontakta og legge inn juleølet, og snubler i et eller annet… en svart søppelsekk… tar tak for å flytte den unna, men den er tyngre enn forventa. Var det ikke bare klær i disse sekkene? Hun drar den inn i stua og tømmer innholdet ut på madrassen hun har lagt foran peisen. Maria blir stående å stirre på innholdet. I lys av bål og stearinlys blinker det i sølvbestikk og skinner i smykker, noen krøllete pengesedler stikker fram mellom en laptop, en bunke cd-er og et lite kaos av kabler, et kamera ligger ubeskytta sammen med noe skittent verktøy. Bilder framkalles, og kvalmen fra i dag tidlig kommer tilbake. Det går noen minutter eller en time, ingen vet, Maria drikker kaldt vann. Så legger hun mer ved på peisen, åpner akevittflaska og starter laptopen, en dyr Think Pad. Hun finner et trådløst nett og laster ned julemusikk. Til tonene av “Fairytale of New York” begynner hun å pakke inn en julegave.
