Vårherre og St. Peter

Vårherre og St. Peter på vandring

 

En julefortelling fritt etter Asbjørnsen og Moe

  

 

En dag i desember bestemte Vårherre seg for at det var på tide med en tur til jorda igjen. Det var lenge siden sist, sikkert noen hundre år, og Vårherre var litt bekymret for at det kanskje ikke gikk så glatt der nede som han skulle ønske. En oppdatering av tingenes tilstand var derfor på sin plass. Tidspunktet var også perfekt, nå like før jul, for da kunne han samtidig få se hvordan menneskene i disse dager feiret bursdagen til guttungen. Og han skyndte seg til St. Peter for å fortelle ham om planene.

St. Peter satt i det lille avlukket ved siden av porten og skuet utover en miserabel gjeng som ville inn i himmelen, da Vårherre smalt opp døra og annonserte en ny tur til jorda. St. Peter snudde seg langsomt mot Vårherre. Han hadde ventet på dette og han var lite lysten på å forlate sin post. Forrige gang han måtte dra til jorda sammen med Vårherre hadde han overlatt plassen til Johannes. Ikke Johannes døperen, det hadde enda gått an, men apostelen Johannes, selveste snille-Johannes, og de slet ennå med konsekvensene. I en hel dag hadde den uforsvarlige drømmeren sluppet inn absolutt alt som banket på. Han hadde bitt på de mest usannsynlige løgnhistorier og vært helt likegyldig med å sjekke opp identitet og bakgrunn. Og hadde noen først kommet inn var det nærmest umulig å få de ut igjen. Siden hadde disse sjelene plent nektet å legge bort gamle skikker og uvaner og begynne å oppføre seg som det høvet seg i himmelen. At mange av de opprinnelige himmelbeboerne syntes det var helt greit og at det ga et friskt pust til den evinnelige godheten, var direkte sjokkerende. Det sa St. Peter rett ut til Vårherre nå når han hadde ham på tomannshånd. Han la ikke noe i mellom og kunne ikke få presisert sterkt nok at slike holdninger ville undergrave hele meningen med himmelen og måtte på alle måter motarbeides.

Johannes vikarierer ved porten

 

Deretter la St. Peter ut om de forferdelige tilstandene på jorda. Av naturlige årsaker var det han som hadde best kjennskap til forholdene der nede, og nå sparte han ikke på kruttet og fortalte detaljert om de frykteligste hendelser.

- Noe må gjøres, sa han til slutt. – En tur for å se hvordan det står til er vel og bra, men litt handling hadde kanskje vært å foretrekke.

Vårherre sukket. Aldri noe positivt fra den fyren. Han var likevel enig i at noe måtte gjøres med forholdene på jorda, og plutselig fikk han en genial idé.

- Jeg vil gi bort en sønn til, erklærte han høytidelig. – Jeg skal gi menneskeheten enda en sønn. Eller kanskje en datter denne gangen, vi får se hva det blir til.

St. Peter var litt usikker på effekten av en slik gave bare to tusen år etter forrige gang. Han hadde håpet at Vårherre skulle komme opp med noe bedre, men innså at hva som helst var bedre enn å ikke gjøre noe, så han bifalt motstrebende ideen.

- Flott, sa Vårherre. – Da drar vi straks til jorda for å finne en jomfru.

Han var sterkt oppildnet av tanken. Nå hadde turen plutselig fått en misjon. Det var noe annet enn å gå formålsløst rundt og observere. Han foreslo å dra til Nasaret og finne en jomfru der. Det hadde jo falt heldig ut forrige gang. Men St. Peter syntes det var en dårlig idé. Han forklarte at skulle denne sønnen eller datteren ha et snev av sannsynlighet for å overleve til voksen alder, så var ikke Nasaret rette plassen. Vårherre var enig i at overlevelse var viktig og ba St. Peter velge et spesielt trygt sted.

- Da må det bli Norge, sa St. Peter, og dermed var det bestemt.

Da gjensto det bare å velge menneskelig ham og å gi snille-Johannes de siste formaninger og så ville de være klare til å dra. Vårherre ville vite hvordan den norske idealmannen var, slik at han kunne ikle seg en menneskeskikkelse som falt i smak hos kvinnene

- Det er mulig at han her har noe for seg, sa St. Peter og viste fram et bilde av Ari Behn.

- Han er nettopp blitt gift med den eneste prinsessen i landet, så dette må være mannen over alle menn for norske kvinner.

- Ypperlig, sa Vårherre, og i samme øyeblikk sto de to i menneskemyldret nederst i Karl Johans gate.

Vårherre var nesten prikk lik Ari Behn, iført en elegant semsket skinnjakke og et hvitt skjerf skjødesløst slengt over skulderen. Han hadde anlagt en slepen stemme og et litt livstrett uttrykk i et akkurat passelig ubarbert ansikt. St. Peter grøsset ved synet og tenkte på hvor mange sånne typer han hadde avvist ved porten i den senere tid. Selv bestrebet han seg på å være så vanlig som mulig, og var nå gråhåret og halv­skallet, ikledd mosegrønn terylenebukse, lyseblå bomullsskjorte og en glorete vindjakke med påskriften “Coop” bakpå ryggen.

- Da får vi se oss om etter jomfruer, sa Vårherre. – Det lureste må være å lete der hvor Ari Behn pleide å vanke før han ble prinsessegemal.

Og i de neste tre dagene trålet Vårherre og St. Peter Oslos barer og nattklubber på jakt etter jomfruer. Men forgjeves. Det var nesten ikke til å tro, men i løpet av alle disse dagene traff de ikke på en eneste jomfru.

  

  Vårherre på utkikk etter jomfruer

  

- Dette er håpløst, utbrøt St. Peter den fjerde dagen. Han hadde mest lyst til å gi opp hele prosjektet og dra hjem før snille-Johannes hadde rukket å gjøre ubotelig skade på himmel­riket. De to satt på en kafé i et kjøpesenter og ventet på kvelden og nye framstøt. Deilig er jorden skingret over høyttaleranlegget, og mennesker ilte rundt i et hvileløst jag etter gaver.

Vårherre var også begynt å miste motet. En slik jomfrutørke hadde han ikke opplevd siden Sodoma og Gomorra. Ikke nok med det. Guttungens bursdag, som han husket som en høytidelig og andaktsfull stund ved tidligere besøk, var nå blitt forvandlet til et salgs hysterisk tivoli av billigste sort. Han kunne ikke fatte annet enn at det hele var en utspekulert plan for å drive de stakkars menneskene til et endelig vannvidd. Og det skulle ikke mye fantasi til for å se hvem som sto bak. Det var som han kunne se det selvgode fliret til Lucifer i hver eneste vindusutstilling i kjøpesenteret.

St. Peter skulle akkurat til å begynne å argumentere for å gi opp, da han så det mismodige ansiktet til Vårherre og forsto at det ville bli uutholdelig i himmelen om oppdraget ble mislykket.

- Jeg tror ikke vi leter på de rette stedene, sa han isteden. – Jeg har undersøkt, og den største jomfrutettheten er blant muslimene. La oss dra til dem og finne en jomfru.

- Supert, sa Vårherre. Han spratt opp av stolen og pilte ut av kafeen. St. Peter nådde ham igjen i rulletrappa.

- Du har ikke en sjanse hos de muslimske kvinnene med det utseendet du har nå, sa han. – De har et helt annet ideal, og han viste Vårherre et bilde av dekkforhandler Tommy Shariff.

Kort etter sto Vårherre utenfor en moské på Grønland. Han var nesten prikk lik Tommy Shariff, i svart dress over fiolett skjorte, lett henslengt opp mot en nybonet BMW. Han var ytterst fornøyd med utseendet og hadde plassert St. Peter i betryggende avstand lenger oppe i gata for ikke å ødelegge helhetsinntrykket. Fredagsbønnen var nettopp over, og Vårherre studerte de muslimske jomfruene inngående etter hvert som de kom ut av moskeen.

Og så plutselig var hun der. Den nye jomfruen. Hun hadde alt. Saktmodigheten, godheten, moderligheten, samtidig som hun var blendende vakker. Vårherre sto bare og gapte og for sitt indre så han for seg helgenglorien rundt hijaben på alle maleriene av jomfruen og barnet i de neste to tusen årene. Så tok han seg sammen, stirret henne dypt i øynene og gikk sakte mot henne.

 

  Vårherre ser den muslimske jomfruen dypt inn i øynene

 

Detaljer om det videre hendelsesforløpet blir ikke gjenfortalt her. Interesserte kan slå opp i Matteus 1,18-24, som også beskriver hvordan Vårherre overtalte jomfruens trolovede til ikke å gjøre det slutt da graviditeten ble oppdaget.

Ikke lenge etter var i alle fall Vårherre og St. Peter tilbake i himmelen, vel fornøyde med utført oppdrag. Vårherre strakte seg og gjespet.

- Jeg trekker meg tilbake, sa han. – Du får vekke meg når ting begynner å skje. Når avkommet får trøbbel med myndighetene og blir torturert og henrettet og sånn.

- Det kan nok ikke bli verre enn en forvaringsdom, sa St. Peter. – De praktiserer verken tortur eller dødsstraff i Norge.

- Oj, det var en strek i regningen, sa Vårherre. – Det blir absolutt ikke samme susen over det. Da får vi heller sørge for at han flytter til et farligere land når han blir voksen. Det er vel ikke noe problem å finne et slikt land?

- Ikke det minste problem, sa St. Peter og snudde seg for å nekte den neste som ville inn i himmelen.